Tautra kloster

I 1846 fikk den nystiftede Foreningen til Norske Fortidsminnemerkers Bevaring ruinene etter klosterkirken på Tautra i gave, slik ble det gamle cistercienserklosteret Fortidsminneforeningens første eiendom.

Våren 1207, på Maria budskapsdag 25. mars, ble «Monasterium sanctæ Mariæ de Tuta insula» innviet. Som de fleste andre klosterkirker til cistercienserordenen ble kirken på Tautra viet jomfru Maria. Det var munker fra Lyse kloster i Os ved Bergen som grunnla klosteret. Hvorfor valget falt på den lille øya i Trondheimsfjorden vites ikke, men trolig ble klosteret opprettet som en erstatning for klosteret på Munkeby i Frol i Levanger. Jordegodset til Munkeby ble nå lagt under klosteret på Tautra. På Tautra kunne munkene bo isolert, men samtidig nær Nidaros rett på andre siden av fjorden. Øya hadde vært bebodd i flere hundrede år da munkene kom, og hadde da som nå gode betingelser for jordbruk og hagebruk. Et cistercienserkloster skulle helst ligge avsidesliggende til, og i nærhet til en elv. På Tautra var de omgitt av vann på alle kanter.

I dag er det kun ruinene etter klosterkirken som står igjen. Vi vet dessverre lite om klosterbygningene, som lå sør for kirken, men hvertfall i den tidlige fasen må de ha vært bygget av tre. Utgravninger på 1800-tallet gjorde funn av ulike grunnmurer, og det er dette som ligger til grunn for vår modell av klosteret. Les mer om prosessen her.

Klosteret var ikke det største og ikke det rikeste i Norge, men det bygde seg likevel opp til en viktig posisjon. Ved to anledninger ble abbeden ved Tautra valgt til erkebiskop. Og selv om valgene ikke gikk igjennom hos konge og pave, viser det litt av den anseelsen klosteret hadde. Utover middelalderen stadfestes denne posisjonen ved at abbeder og munker ved klosteret får oppdrag fra pavestolen og opptrer som vitner, dommere og voldgiftsmenn i mange saker. Dette kan vi lese av kildematarialet.

På 1500-tallet dras Mariaklosteret på Tautra inn i striden mellom konge og erkebiskop, mellom gammel og ny tro. Etter vannskjøtsel under abbed Mathias Henrikssøn selges klosteret og dets gods til Nils Lykke i 1531. Etter Lykkes død (på Steinvikholm) overdras eiendommen erkebiskopen, før det ved reformasjonen i 1537 blir kongens eiendom og klosteret løses opp.

Hvorvidt kirken i en periode blir benyttet som menighetskirke etter dette vites ikke. I anklagen mot Mathias Henrikssøn (1530) sies det at klosterkirken lekker som en sil, og i «Norrigis Bescrifuels» (1632) beskriver Peder Clausson Friis muren som forfallen. Friis støttet seg til beskrivelser fra lagmann Jan Simenssøn som døde i 1570. Forfallet må derfor ha skjedd raskt og materialer fra anlegget ble gjenbrukt andre steder, til ruinen vi kjenner i dag blir stående som eneste levning fra middelalderens klosterliv på Tautra.